Milde miljøer (urbane, landlige, lite forurensninger, lette kystområder) støtter stabil patinadannelse.
Høye konsentrasjoner av SO₂, sur nedbør, tung industridamp eller for mye kloridioner fra sterk kystsaltspray kan ødelegge den tette oksidstrukturen og produsere ustabil, pulveraktig rust.
Moderat fuktighet og regelmessige våt-tørr-sykluser bidrar til å danne en tett, stabil patina.
Vedvarende høy luftfuktighet, langvarig vannretensjon eller hyppig tåke/fuktighet hindrer laget i å tørke og tette, noe som fører til myk, dårlig festet rust.
Tilstrekkelig sollys og moderate temperaturer akselererer oksidasjon og forbedrer patinaens jevnhet.
Skyggelagte, dårlig opplyste eller lukkede områder senker modningen og forårsaker ujevne eller ustabile lag.
Rene, kalkfrie overflater (etter riktig avfetting eller lett blåserengjøring) danner stabil patina mye mer pålitelig.
Olje, fett, støv, gjenværende møllebelegg eller ujevne oksider resulterer i uensartede, diskontinuerlige og ustabile rustlag.
Vertikale, godt ventilerte overflater med god drenering gir den mest stabile patinaen.
Horisontale overflater, sprekker, skjøter eller lukkede lommer fanger opp vann og skitt, noe som fører til vedvarende korrosjon og ustabil patina.
Riper, slag, sliping eller hyppig slitasje kan knekke eller fjerne patinaen.
Mindre skader kan selvhelbrede seg under gode forhold, men gjentatte eller dype skader forhindrer full gjenoppbygging av et stabilt lag.
Sterke syrer, alkalier, saltløsninger eller upassende rengjøringsmidler kan etse eller løse opp patinaen.
Inkompatible malinger, tetningsmidler eller midlertidige belegg som er dårlig fjernet kan også forstyrre eller skade oksidlaget.
SPA-C er avhengig av kontrollert innhold av Cu, Cr, Ni og P for å danne stabil patina.
Off-standard eller inkonsekvente legeringsnivåer kan føre til langsommere, ujevne eller mindre holdbare rustlag.
